Turblogg

En fluefiskers bekjennelser

Gallok

Fluefiske, jakt, friluftsliv og et par unger...

Første vinternatt for Felix.
Mars 2019.

Guttungen ville på tur å overnatte i lavvo i vinterferien. En gylden mulighet utspiller seg for å strø noen såkorn i tursjelen hans. Jeg studerer værmeldingene intenst og finner en liten luke med fint klart vintervær på 10 til 15 minusgrader og begynner å pakke.

Bilen er smekk full av lavvo, ovn, pulk, ski, fiskeutstyr, reinskinn, soveposer og så videre... vi kjører til Josefvann til anvist plass. Felix er glad og engelsksettermentaliteten er total hos han. Jeg er dog litt mere skeptisk, hvordan er det med å ha varmekontroll på en åtteåring i vinterkulda? Det er bare innse, mitt vinterutstyr er litt bedre enn hans. Det er kostbart å bekle unger som vokser i rakettfart med topp varmebekledning.

Vi kommer fram og pakker pulk og går de små femhundre meterne til lavvoplassen på isen. Det er lite snø så jeg fester lavvoen med skruer som jeg slår ned i isen. Det går fint og Felix er i ekstase. Vi er på tur!!

Jeg må gå en runde til med pulken mens Felix venter i teltet i soveposen. Værmeldingen er nok ikke helt på nett da det sikkert er 20 blå ute. Da jeg omsider kommer til lavvoen med last nummer to er Felix kald. Jeg fyrer opp ovnen og det blir straks bedre. Stearinlys tennes og alt faller på plass. Snart hører vi på radio rock og spiller yatzy. Bedre bonding finnes ikke.

Turmat (real) er det beste jeg vet sier han mens han fornøyd spiser den enkle middagen. Vi blir hele dagen inni lavvoen og koser oss med pilking og yatzy. Han har det bra og jeg er lykkelig.

Vi legger oss til å sove klokka halv ti og han sovner fint. Selv om ovnen står på full guffe så fryser pilkehullet inni lavvoen, mens det sikkert er 25 grader i topphatten. Ute er det mellom 20 og 30 minusgrader.

Tissepause ute ved midnatt på oss begge og vi bevitner et fargesprakende nordlys i alle regnbuens farger. Felix er målløs av beundring og jeg likeså.

Dagen derpå er det egg og bacon og mere yatzyspilling før vi pakker leir og drar hjem.

Takk for turen Felix, jeg glemmer den aldri.




Båltur i skogen.


Mars 2018.

En flott vinterdag som ledet oss fra hytta inn i Lulleskogen. Det var på tide med en liten båltur. Skiskoene kom på avveie og vi måtte bruke beina, noe som fungerte strålende der vi gikk innover skogen på et knall hardt scooterspor.

Det utrolig mye liv å spore i skogen. Vi ser harespor og revespor. Felix finner reveskit som jeg ikke ser. Elgen holder hus i skogen og har gått over alt. Det er dyrespor fra 50 dager siden det ikke har vært nedbør. Vi sporer også masse ekorn, mus og kanskje et sett med gaupespor.

Det fine med furuskogen er den lett tilgjengelige tørrveden. Felix sager og jeg samler. Vi jobber som et team og trives i skauen. Bålet fyrer og vi steiker den obligatoriske pølsa og fortsetter med desserten i form av noe sjokolade. To retters lunsj denne gangen.

Felix vil spikke og spikker noen spyd han vil jakte med. Etter en stunds nitidig arbeid skal vi jakte. Leiren levnes for en stakket stund og vi trasker videre innover skogen, tungt bevæpnet med hvert vårt hjemmespikrede spyd.

Guttungen leder an og jeg er fornøyd med litt ekstra mosjon.

Jeg gleder meg over den iveren etter å finne et bytte vi skulle nedlegge. Kanskje er elgen litt stor i fohold til spydene vi er bevæpnet med ymter jeg frampå. Men engelssettermentalitetet er framifrå. Dette går bra!

Vi finner ikke noe passende bytte men jeg får skutt noen bilder mens småspydene blir brukt som hakkespettlokkelyder der han klinker de sammen. Det finnes hakkespett her sier jeg og Felix kakker videre. Kanskje det fungerer, hvem vet?

Vinterjakt


Februar 2018.

Det passer seg med en jakttur på fjellet. Trond og Liebe stiller med og alt (nesten) stemmer perfekt.

En liten bris, sol, perfekte skiforhold med ny sporsnø og 20 minusgrader.

Som jeg pleier å si det - "kaster du skygge og det er tosifret antall grader er det kanonforhold!!"


Vi jakter oss innover fjellet med ett og annet rypespor og noen forlatte dokker. Når vi nærmer oss hotspottene etter en time finner Trond det å sjekke hagla. Den fungerer ikke... Ny hagle til x-antall tusen er frosset i minusgradene. Naturens iboende faenskap slår til igjen!

Jeg skjønner at vi ikke får funksjon i våpenet hans og foreslår at vi skyter annen hver rype etter hvert som jaktdagen skrider fram. Jeg hadde trua selv om vi ikke hadde sett fugl ennå.


Etter hvert får min engelsksettermentalitet rett. Rypa dukker opp som skutt ut av dokk og jeg treffer ei rype. Den seiler av gårde men etter en usansynlig mengde flaks finner jeg rypa i snøen.

Jeg hender over hagla mi til Trond og vi går videre. Det som skjer er kanskje også litt av naturens iboende faenskap sitt verk. Jeg tar opp ei rype, så to, så ei så tre, mens Trond ikke er på skuddhold på noen.

Det smeller riktignok men det er ei imaginær rype i form av en snøklump som Trond skyter til pulver.


Det blir ikke mere fangst men det spiller ingen rolle i sådan forhold. En fantastisk vinterjakttur ender opp med Cola i bilen og en fornøyd hjemtur.

Ullstind i Januar.


Januar 2018.

Første tur for meg på Ullstind i nyankommet sol etter mørketid på skare og isføre som ikke passer meg som randonee-rookie så fryktelig godt.

50 kilometer i timen over dalen på nedovertur med hoppende ski på knallhardt ujevnt underlag glemmer jeg aldri. Et flott minne selv om jeg var mildt sagt litt skeptisk under nedfarten. Takker Ken for en fin tur!



Ut

på tur :-)